Jeg fikk et lite sjokk da jeg innså at bloggen min ikke har blitt oppdatert på nesten ett år. 10,5 måneder går utrolig fort. Nå som jeg har passert 30 (og vel så det) er det lett å innse at 10,5 måneder går mye fortere nå enn for eksempel da jeg var 20. 9 måneder i Sjøforsvaret (i Kystartilleriet) syntes å gå en god del tregere den gangen, enn de siste 10.5 månedene. Det finnes mange teorier om hvorfor det er slik (link til Psychology Today). Mye har skjedd, spesielt når det gjelder konkurranseflyging. Målet for 2010 var å komme inn på landslaget. Det klarte jeg, og med god margin. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle toppe Norgesrankingen og ligge i topp 50 på Verdensrankingen så fort. Dersom man flyr stabilt og konsekvent over tid gir det resultater. I 2010 vant jeg en Norgescup (under Ekstremsportveko på Voss), kom på 11. plass i prøve-VM i Piedrahita, Spania og fikk topp 25 plasseringer i World Cup i Serra Da Estrela. Portugal og British Open i St Andre Les Alpes, Frankrike. Resultatet i World Cupen gjorde at jeg kvalifiserte meg til World Cup Superfinal som gikk av stabelen i Denizli, Tyrkia over 2 uker. Her var det intens racing med (mot?) 133 av verdens beste piloter som også hadde kvalifisert seg. Det var litt av en opplevelse og veldig lærerikt pga. det høye nivået. Her fikk jeg 29. plass som beste skandinav. Superfinalen tok på og da jeg kom hjem hadde jeg faktisk ikke behov for å fly på noen måneder..
Planen for denne sesongen er å delta på alle Norgescuppene, Nordisk Mesterskap som går i Serra Da Estrela, Portugal og selve hovedbegivenheten innen paragliding: Verdensmesterskapet. Vi blir 4 piloter fra det norske landslaget som deltar på VM i Piedrahita, Spania. Dette blir 2 krevende og intense uker i Juli, og jeg ser frem til det (på en litt nervøs måte). I tillegg blir det en World Cup, enten i Korea eller i Spania.
På vingefronten ser det ut til at det muligens blir en Ozone Mantra R11, som skal ha 10 km/t mer flyfart enn R10. DET er imponerende. Jeg vil blogge oftere denne sesongen, spesielt fra VM i Piedrahita så følg med!

Nå har jeg fått flydd R10′en ca 20 timer. Det jeg kan si er at denne vingen er det råeste jeg har flydd noensinne. Den har utrolige klatreegenskaper og glidetall, spesielt på speed. Sammenlignet med moderne serievinger og åpen klasse (boom5, boom6, FR4, Edge…) drar R10 fra både på hastighet og stig. Jeg har sammenlignet flere ganger og det samme gjentar seg: Jeg havner foran og OVER de andre. Jeg skal ikke nekte for at det er gøy… Tross i at den er en åpen klasse vinge føles den håndterbar, men det er ikke slik at jeg slipper bremsene i turbulent luft. Den må konstant flys aktivt. Jeg ville ikke flydd denne vingen hadde det ikke vært for at jeg har 150 timer ila. siste 15 måneder… Samtidig må jeg si at vingen er veldig solid, den klapper ikke så lett og på speed kutter den luften som et barberblad. I kraftig vårtermikk i Hallingdal/Hjartdal (over 4 m/s gjennomsnitt på 60 sekunder) har jeg bare hatt 3 små innklapper, ikke mer enn 30%. Men da har jeg også “tatt” innklappene før de har blitt vesentlig større. En ny opplevelse er måten glideren konverterer turbulens til stig, det gjør at glidetallet er merkbart bedre i turbulent luft, spesielt i motvind. Første gang jeg svingte fikk jeg en slags “flymaskinfølelse” mer enn “leketøyfølelse”. R10 er en flygende Ferrari. Det er enda litt for tidlig å gi en kjempedetaljert beskrivelse men kanskje den kommer når jeg får samlet flere timer i konkurranser i sommer. Apropos konkurranser, 12. juni er det Nordisk mesterskap / NM i Vågå. 10. juli er det prøve-VM i Piadrehita, Spania og i slutten av august er det British Open i St. Andre i Frankrike. Jeg skal være med i alle disse konkurransene dersom det ikke skjer noe uforutsett. I tillegg er det 2 norgescupper, en på Voss i slutten av måneden og en i Hemsedal i midten av august. Det skal bli spennende og lærerikt å fly et slikt råskinn som R10 i større internasjonale konkurranser. Det er bare spørs om det egentlig er noen fordel, siden “alle” nå flyr R10 og de fleste som havner på topp 10 også flyr R10.

FULL HD on Vimeo

Foto: Ole Jonny Rønneberg (t.v.) og meg etter landing i mål under Monarca Open 2010

Ja, så er jeg tilbake i gamlelandet etter 3 heftige uker i Mexico. Hva var heftig? Mest den fantastiske flygingen over dette flyparadiset med kraftige termikkbobler som ofte var svære som fotballbaner og ga opp mot 10 m/s i løft, fantastisk natur og utfordrende områder å fly over. Men også maten, vinen, folkene og hele den Mexicanske holdningen “manana, manana” som betyr noe slikt som at “vi gjør det i morgen i stedet for i dag”.
Monarca Open gikk over all forventning, siden jeg fikk 9. plass med en serieglider. Det var 143 deltakere i konkurransen. Jeg kom også inn som 2. beste nordmann, og det var totalt med 18 nordmenn. Jeg fikk også høyeste plassering av seriegliderne.
I konkurransen var det 5 nødskjermkast, en kollisjon (mid-air) og en ryggskade etter en krasj. Med tanke på at deltakerne samlet ca. 2000 flytimer under konkurransen synes jeg ikke dette er en ille statistikk. Litt mer utfordrende var det før konkurransen, da en polakk krasjet på en ås. Jeg var nærmest og bestemte meg for å lande ved han, siden han ble liggende på bakken. Han var hardt skadet og jeg fikk gitt førstehjelp og tilkalt ambulanse. Mer om det her.
En av de 20 dagene jeg husker spesielt godt, er da jeg og Egil Fonn fløy opp mot Toluca (ca. 50 km), og da vi kom opp på høylandet hadde vi plutselig bakkefart på 90 km/t, dvs. medvind på ca. 50 km/t. Men landing gikk likevel greit pga. åpent landskap og lite leside / turbulens. Her trodde lokalbefolkningen at Egil var en filmstjerne og på vegen ut av landsbyen måtte vi stoppe flere steder for bli tatt bilde av, siden jungeltelegrafen hadde gått. I tillegg fikk vi 2 svære poser med ferske bakevarer fra det lokale bakeriet, siden det hadde ryktes at “filmstjernene” hadde spandert pizza på 10 unger. Litt av et eventyr å komme seg tilbake også. Litt surrealistisk å fly en fin distanse opp til høylandet for deretter å bli spandert ekte Mexicansk middag på den mexicanske landsbygda, for så å ta buss tilbake med mexicanske lovesongs på full guffe.

Etterhvert kommer det video. Noen av bildene kan du se her.

Video kommer etterhvert…

Nicholas Cage sier det ganske bra:

On YouTube

Sommeren 2009 oppsummert: Parawaiting, parawaiting og mer parawaiting. Etter Slovenia, hvor det ikke ble et gyldig Nordisk mesterskap og NM pga. torden og regn (men uoffisielle vinnere ble kåret – Bjørn Skarpås vant etterfulgt av Ronny Helgesen og Greg Babush fra USA), dro jeg, Eggi og Jostein til Greifenburg i Østerrike.

Denne perlen av et flysted ligger ved Dolomittene, like øst for Lienz. Her finnes det PG pensjonat, PG-taxier som kjører i skytteltrafikk til start og 2 pG butikkker. Her logget vi mange fine turer de 3 dagene vi var her, med den lengste turen på 53 km og 4 timer i luften. Skybas var på over 3000 meter hver dag.

Etter Greifenburg kjørte vi Autobahn nordover gjennom Tyskland og havnet på Løkken i Danmark. Her fløy jeg og Eggi 2 dager på det berømte kysthenget. En tysker som ikke forsto vikepliktsreglene foreslo at jeg måtte lese vikepliktsreglene bedre men etterpå innrømmet han at det var han som ikke hadde forstått vikepliktsreglene (alltid sving til høyre når du møter noen osv.). På kvelden la en sørpe full norske seg i teltet hans, noe som ikke kunne forbedret inntrykket hans av nordmenn. Nordmannen ble selvsagt kastet ut.

Etter Løkken kjørte vi opp til Vågå for å fly Vågå Open. Også her ble det mye parawaiting, og ingen gyldige Norgescup omganger, selv om jeg kom på 2. plass i Sportsklassen.  2 uker etter Vågå Open var det klart for Hemsedal Open. Her ble det nok en konkurranse med bare parawaiting pga. regn og vind. Ingen Norgescup omganger. Når man har parawaited så mye ila. en ferie blr man naturligvis litt lei, men det gir god trening til fremtidige parawait-mesterskap. Neste på programmet nå er Monarca Open 2010 i Mexico, som starter 24. januar. Gleder meg allerede.

De siste dagene har det regnet og tordnet i ett sett. Faktisk har alle dagene fom. søndag blitt kansellert. Søndag fikk vi ca. 1 time før omgangen ble kansellert pga. overutvikling og regn. Resten av dagene har gått med til grottebesøk, byshopping i hovedstaden Ljubljana og litt festlige aktiviteter på kveldene. Det var litt morsomt å høre Josteins skildring av siste natten i teltet. Det var nemlig reneste diskoteket utenfor hotellrommet ifa. lyn som slo ned i nærheten. Metallyden er ikke til å ta feil av. Våknet ca. 10 ganger pga. dette. Jostein var redd for at det kun ville være en gummiklump igjen av teltet hans, der han lå i det fullt opplyste teltet hver gang lynet slo ned. Jo, jeg ville ikke vært høy i hatten jeg heller, siden teltet hans ligger på en liten høyde. Ellers fikk jeg gleden av å skru sammen med 2 seilfly første dagen. De var så nærme at jeg kunne se stikkebevegelsene. De har jo litt større radius på skruingen, så vi ble “rundflydd”. Trude og islandske Hans og jeg var “gaggelen” på innsiden av seilflyene.