I broke my collarbone (also called the clavicula or clavicle). I was mountain biking (trail) in the woods. I was complacent because I was “only riding a bike”, while my competition pilot friends were in Brazil flying the Paragliding World Cup. I had brand new brake pads at the back, with less braking power as the pads were new. The relative braking power between the back and the front had therefore changed and I flew over the handlebars in a steep part and landed on my right shoulder. Complacency can be dangerous, not only when flying but also when biking, driving and cooking (!) Surprisingly many accidents happen in the kitchen.

Since 1996 and approx 1500 paragliding flight hours I have never been in an accident or used my reserve in a real situation (I’ve had a few close calls). I think this is partly because I never allowed myself to become complacent while flying. For example, before taking off I always keep in mind that this might be the day I need to use the reserve. I’m never ashamed of cancelling my flight plans if the conditions are too strong.

I believe it’s dangerous to believe that paragliding is safer than driving a car. Paragliding can be compared to riding a motorcycle. It helps to consider that your safety while paragliding is much more dependent on your own actions and judgements. Riding a motorcycle you are more dependent on others’ actions and judgements as well.

As for my collarbone, this is the first bone fracture I’ve had. I agreed to get a plate and 8 screws inserted 3 weeks ago in order to speed healing. I hope I will be back at cloudbase in 2-3 weeks and biking single tracks in 4-5 weeks. Or maybe I should only fly paragliding competitions. Much safer. 😀

After spending quite some time & resources flying paragliders in competitions (well actually you have to sacrifice a lot to participate at the World Cup level), it’s good to know that it’s possibly to vary with other fun activities too. I recently got myself this beauty. Previously my attitude was “a bicycle is a bicycle” but after trying one of these carbon full suspension wonders, I’m sold. My new full suspension toy, Ghost AMR Lector 2995 E:I (German brand) has a carbon frame, full Shimano XTR, 29″ wheels, and a computer that controls the back suspension in real time. It measures riding conditions 10 times / second based on speed, how much the front fork is working and whether or not you’re pedaling. The result is a really smooth ride on bike trails here at Kongsberg’s woods. It climbs like a mountain goat, it’s almost a bit crazy. Combined with kitesurfing this bike will increase my exercise level significantly. 🙂

From 2006 until now I have written in Norwegian. Times change. I’m on the Norwegian World Paragliding Team and compete in Paragliding World Cups and such. It makes sense to switch to English as I suspect most visitors aren’t from Norway (and most Norwegians speak English pretty well anyhow). Yes, I understand why some Norwegians fear that we’ll eventually lose our language to English, or Scandish? But I’ll take my chances.
Also, I haven’t done a lot of blogging for the last 2 years because of this along with some other reasons.

I will continue keeping this place for posting about everything, but it will mostly be related to paragliding competitions and such.

Etter en relativt intens sesong med 5 Norgescupper på forskjellige steder i Norge, Nordisk Mesterskap kombinert med NM i Portugal, og det amputerte VM i Spania, kan jeg se tilbake med blandede følelser. At jeg vant 3 Norgescupper, og også Norgescup 2011 sammenlagt var en opptur for meg. Hard satsing over de siste 2 årene har gitt resultater. Men helt ærlig hadde jeg ikke trodd det skulle så gå fort å få landslagsplass, og å vinne NC sesongen. Jeg tror det viktigste er å ha fokus, og å være sterk rundt det å ha fokus. Da lærer man mest, og variabler i omgivelsene (terreng, vind, skyer, sol, fugler, andre glidere, lukter, tegn på bakken osv) som det ellers er veldig mange av, lagrer seg i underbevisstheten slik at valgene man gjør blir mer eller mindre automatisk og samtidig korrekt. Det er derfor jeg har så sterk tro på å fly på intuisjon. Jeg har opplevd gang på gang at når man flyr på autopilot, flyr man best!
Ellers har mine tanker gÃ¥tt til de 2 pilotene, Francisco Vargas fra Argentina og Eitel von Muhlenbrock fra Chile, og deres pÃ¥rørende etter deres fatale ulykker pÃ¥ dag 2 under VM. Da jeg landet i mÃ¥l denne dagen hadde jeg en merkelig magefølelse… Senere da nyheten kom, hadde jeg allerede bestemt meg for Ã¥ forlate VM. 2 dager senere ble VM stoppet, en avgjørelse jeg er enig i. En slik ulykkesstatistikk er helt uakseptabel. World Cup, pÃ¥ den andre siden, har ca. 25 ganger bedre statistikk. Det er merkelig at disse FAI kategori 1 konkurransene har sÃ¥ mye ulykker. Jeg vil i fremtiden være reservert mot Ã¥ delta i slike konkurranser, om man ikke finner nye mÃ¥ter Ã¥ konkurrere pÃ¥, og/eller sikrere vinger. Vi flyr konkurranse fordi det er gøy, og i mine øyne den ultimate mÃ¥ten Ã¥ spille 3-dimensjonal sjakk med naturen pÃ¥. Vi er flygere, ikke stuntmenn fra 1920-tallet. Det blir interressant Ã¥ se hva CIVL bestemmer seg mtp. økt sikkerhet for neste sesong.

Bildet er fra premieutdelingen etter Hemsedal Open i august.

Da har jeg mixet sammen litt video fra Mexico-turen i år, samt konkurransen Monarca Open. Alt filmet med et GoPRO HD videokamera:

(se høyere oppløsning: 720p HD)

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert bloggen og jeg beklager det. En mengde ting har skjedd siden sist, bl. a. har firmaet jeg jobber i, Hydra Tidal, endelig fått penger fra Enova (23 mnok) til å bygge en fullskala prototype av Morild, som er et kraftverk som kan produsere strøm fra kystrøm, havstrøm og tidevann. Det skal etter planen sjøsettes i Lofoten til neste sommer. Les mer om det på Hydra Tidals websider.

Ellers har det vært en del dÃ¥rlig vær i høst her i HÃ¥logalands disktriktet sÃ¥ det har ikke vært sÃ¥ mye flyging at det gjør noe. Jeg hadde dog en flott tur med propell “Tjeldøya rundt”. Lars Sletten var formasjonsmedpilot over snødekte fjell, kritthvite strender med azurblÃ¥tt hav, og omrÃ¥der i skyggen for sola med kritthvit bakkefrost som samtidig ga et kaldt gufs i ansiktet nÃ¥r vi fløy inn i disse omrÃ¥dene. Var kald da jeg landa men vel verdt det. Lars fløy med flyradio og fikk lov av Evenes tower Ã¥ ta en lowpass over rullebanen (!). Jeg vedder pÃ¥ at flygelederne sto med kikkert og flirte nÃ¥r denne farkosten kom “susende” forbi i 45 km/t.

Neste gang skal vi forsøke Ã¥ lande pÃ¥ rullebanen og gÃ¥ inn til bagasjebÃ¥ndene med motor og skjerm og hele pakka. 🙂 Har sikkert aldri vært gjort før.

Om ca. 2,5 mnd bærer det avgÃ¥rde til Mexico. Der skal jeg (som i fjor) delta pÃ¥ Monarca Paragliding Open 2010 sammen med over 100 av Norges (og verdens) beste flygere. HÃ¥per bare jeg fÃ¥r tak i en ny vinge til da slik at jeg kan “henge med” glidetallsmessig. 🙂

I dag ble det satt en 57 km oppgave mot Notodden og ned til Seljord, og opp mot Hjartdal igjen. Kraftig termikk preget dagen med opp mot 8 m/s i stig. Selv fløy jeg i ledelse de 25 første kilometrene (!). Da vi kom til startområdet etter et vendepunkt mot Notodden var det skygge overalt, og ikke noe termikk. Det var som å ta en sklitur en stille sommernatt. De aller fleste landet i Hjartdal, bortsett fra Ronny og Rolf som var de eneste som kom i mål i dag. Siden det var så få piloter som ikke kom lengre enn 25 km, blir desverre ikke dagen en gyldig omgang. I morgen er det siste dag, så får vi se hva termikkgudene har å by på. Loggboka Hjartdal

pga en bagasjelapp. Det er egentlig helt utrolig, men en bagasjelapp datt av en av bagasjene mine slik at det maatte lages en ny. Det tok mer tid enn jeg hadde trodd, derfor mistet jeg fly videre til Mexico. Siden det ikke gaar flere fly her til Mexico, blir jeg i Seattle i natt. Naa er jeg paa tur downtoad Seattle for aa faa meg middag. I morgen blir det 5 timer i San Francisco foer turen til Mexico. Tror kanskje jeg maa besoke min gamle “arbeidsgiver” i Silicon Valley! 🙂

Slapp av folkens. Jeg ble ikke kidnappet eller bortført pÃ¥ roadtrippen i USA. Turen gikk fra Flagstaff til Grand Canyon. Her regnet det og haglet (!!). Det la seg et tynt lag med haggel pÃ¥ vegen. Bare fÃ¥ timer tidligere hadde vi 40 grader i Arizona ørkenen sÃ¥ her kan man snakke om klimaforskjeller! Heldigvis fikk vi med oss solnedgangen i Grand Canyon. Anbefales!! Deretter dro vi (jeg og Ian) til Fresno og Sequoia National Park i Sierra Nevada for Ã¥ se “the largest living thing”. Et Sequoia-tre (en Redwood-art) som er 3000 Ã¥r gammelt. Største treet jeg noensinne har sett!! Ja det var nesten som en kunne løpe 1000-meter rundt stammen. Deretter en “halsbrekkende” kjøretur ned fra The Sierra Nevadas. Det var imidlertid god trening pÃ¥ sving koordinasjon. 🙂 2 dager etter at vi kom tilbake til Mountain View var det Ã¥ gÃ¥ gjennom den strengeste sikkerhetskontrollen jeg har opplevd til nÃ¥ pÃ¥ San Francisco Intl. Airport. De tok cola-boksen min! Mellomlanding i Paris hvor jeg tok bilde av EiffeltÃ¥rnet, sÃ¥ opp til Oslo og var sÃ¥ heldig Ã¥ komme meg pÃ¥ kveldsflyet til Harstad/Narvik Lufthavn Evenes. Flyselskapene har blitt utrolig strikt pÃ¥ bagasje og overvekt. MÃ¥tte ut med ca. 1500 kroner i overvekt. SAS Braathens har tom. begynt Ã¥ ta ekstra betalt for paraglidere og kiter. Too bad for them. Norwegian neste gang. Bilder fra Roadtrippen ligger nÃ¥ i galleriet.

NÃ¥ er vi i Flagstaff pÃ¥ et typisk amerikansk motell. Vi kjørte i gÃ¥r fra San Diego til Prescott og i dag opp hit. Det har vært en utrolig biltur med vanvittig variert terreng. Fra ørken til regnskog til massive røde fjell til svæææære flate sletter sÃ¥ langt øyet kan se. I morgen drar vi og ser pÃ¥ verdens største meteornedslag nær Route 66 øst for Flagstaff. I tillegg skal vi kjøre melkeruta over Grand Canyon. Som du ser har vi endelig fÃ¥tt oss kugutt-hatter. SÃ¥ nÃ¥ er vi blitt ekte COWBOYS! 😉 Tøfft.