Today we had a 89 km race to goal downwind from Montalegre, passed Chaves and to goal southeast of Montalegre. After a lot of parawaiting on takeoff, window open was set at 1430 and air start at 1545. Conditions were somewhat weak with several inversion layers. Max altitude today was approx. 1800-1900 m. A lot of pilots in goal today, 84 in all. Sometimes, flying slower is faster. I was in the lead together with 3 other pilots including Luc Armant for the first 60 km. Racing in conditions like we had today, it can pay off to step a little back in the lead pack and observe what’s going on. 18 km from goal I got stuck for 30 minutes ridge soaring together with Andre Rainsford. Only seconds separated the top 20 positions. Winner today was Aaron Durogati flying his Boomerang X. After a long retrieve, we came back to HQ at 2230. The scorekeepers were out for dinner but eventually all pilots got to deliver their GPS tracklogs. New day tomorrow with perhaps a more technical task.

It all started in Brazil in March, where I spent 2 weeks in Castelo, Espirito Santo for the PWC. The scenery from above is like being in a different world and racing over it is even more fantastic. We had 3 valid tasks featuring weak to normal conditions. See pictures and the World Cup event page. Overall winner was France’s Yann Martail, who also won the PWC Superfinal in Turkey in 2010. Experiencing Brazil in itself is fantastic. The flying, the camaradie, the Brazilian women, the food, the Caprinhas (and so forth)…

Next up was the Norwegian Cup, Round 1 in Hjartdal, Telemark in the end of April. We had 2 wonderful tasks above the beautiful Hjartdal / Seljord area of which the 2nd task (which I won) proved to be invalid because of too few pilots reaching minimum distance. Overall winner was Gunnar Sæbu.

Then came Norwegian Cup Round 2 in Hallingdal which saw 3 cancelled tasks because of bad weather.

Annecy, France also saw bad weather for the World Cup 12-19 May. We only got 1 valid task, an impressive 103 km race to goal in strong northernly wind and punching leeside thermals. I will never forget racing downwind, 30 meters over a cliff for 10 km with an armada of 100 gliders in formation. It was spectacular. The task was stopped after several pilots reported level 3 (dangerous) conditions. Interview with the Norwegian Team and a must see documentary from the competition. Overall winner was Alfredo Studer (Switzerland).

Norwegian Cup Round 3 was held in Hvittingfoss. We had 2 great tasks, the first one a zig-zag in the local area and the 2nd one a 67 km race to goal up valley to Veggli in Numedal. Overall winner was yours truly. It’s always a good feeling. I won a fly-fishing set and wonder if it was a hint… 😉

Norwegian Cup Round 4 was held in Vågå. A 49 km race to exit (in either direction) was set, with an added competition on top of that featuring open distance. This means that you could continue the flight after reaching goal in order to maximize open distance. Winner of the Norwegian Cup was Jan Richard Hansen and winner of the Open Distance competition was Gunnar Sæbu.

Next up is the Portugal World Cup in Montalegre. I will report soon, and more often.

Jeg fikk et lite sjokk da jeg innså at bloggen min ikke har blitt oppdatert på nesten ett år. 10,5 måneder går utrolig fort. Nå som jeg har passert 30 (og vel så det) er det lett å innse at 10,5 måneder går mye fortere nå enn for eksempel da jeg var 20. 9 måneder i Sjøforsvaret (i Kystartilleriet) syntes å gå en god del tregere den gangen, enn de siste 10.5 månedene. Det finnes mange teorier om hvorfor det er slik (link til Psychology Today). Mye har skjedd, spesielt når det gjelder konkurranseflyging. Målet for 2010 var å komme inn på landslaget. Det klarte jeg, og med god margin. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle toppe Norgesrankingen og ligge i topp 50 på Verdensrankingen så fort. Dersom man flyr stabilt og konsekvent over tid gir det resultater. I 2010 vant jeg en Norgescup (under Ekstremsportveko på Voss), kom på 11. plass i prøve-VM i Piedrahita, Spania og fikk topp 25 plasseringer i World Cup i Serra Da Estrela. Portugal og British Open i St Andre Les Alpes, Frankrike. Resultatet i World Cupen gjorde at jeg kvalifiserte meg til World Cup Superfinal som gikk av stabelen i Denizli, Tyrkia over 2 uker. Her var det intens racing med (mot?) 133 av verdens beste piloter som også hadde kvalifisert seg. Det var litt av en opplevelse og veldig lærerikt pga. det høye nivået. Her fikk jeg 29. plass som beste skandinav. Superfinalen tok på og da jeg kom hjem hadde jeg faktisk ikke behov for å fly på noen måneder..
Planen for denne sesongen er å delta på alle Norgescuppene, Nordisk Mesterskap som går i Serra Da Estrela, Portugal og selve hovedbegivenheten innen paragliding: Verdensmesterskapet. Vi blir 4 piloter fra det norske landslaget som deltar på VM i Piedrahita, Spania. Dette blir 2 krevende og intense uker i Juli, og jeg ser frem til det (på en litt nervøs måte). I tillegg blir det en World Cup, enten i Korea eller i Spania.
PÃ¥ vingefronten ser det ut til at det muligens blir en Ozone Mantra R11, som skal ha 10 km/t mer flyfart enn R10. DET er imponerende. 🙂 Jeg vil blogge oftere denne sesongen, spesielt fra VM i Piedrahita sÃ¥ følg med!

NÃ¥ har jeg fÃ¥tt flydd R10’en ca 20 timer. Det jeg kan si er at denne vingen er det rÃ¥este jeg har flydd noensinne. Den har utrolige klatreegenskaper og glidetall, spesielt pÃ¥ speed. Sammenlignet med moderne serievinger og Ã¥pen klasse (boom5, boom6, FR4, Edge…) drar R10 fra bÃ¥de pÃ¥ hastighet og stig. Jeg har sammenlignet flere ganger og det samme gjentar seg: Jeg havner foran og OVER de andre. Jeg skal ikke nekte for at det er gøy… 🙂 Tross i at den er en Ã¥pen klasse vinge føles den hÃ¥ndterbar, men det er ikke slik at jeg slipper bremsene i turbulent luft. Den mÃ¥ konstant flys aktivt. Jeg ville ikke flydd denne vingen hadde det ikke vært for at jeg har 150 timer ila. siste 15 mÃ¥neder… Samtidig mÃ¥ jeg si at vingen er veldig solid, den klapper ikke sÃ¥ lett og pÃ¥ speed kutter den luften som et barberblad. I kraftig vÃ¥rtermikk i Hallingdal/Hjartdal (over 4 m/s gjennomsnitt pÃ¥ 60 sekunder) har jeg bare hatt 3 smÃ¥ innklapper, ikke mer enn 30%. Men da har jeg ogsÃ¥ “tatt” innklappene før de har blitt vesentlig større. En ny opplevelse er mÃ¥ten glideren konverterer turbulens til stig, det gjør at glidetallet er merkbart bedre i turbulent luft, spesielt i motvind. Første gang jeg svingte fikk jeg en slags “flymaskinfølelse” mer enn “leketøyfølelse”. R10 er en flygende Ferrari. Det er enda litt for tidlig Ã¥ gi en kjempedetaljert beskrivelse men kanskje den kommer nÃ¥r jeg fÃ¥r samlet flere timer i konkurranser i sommer. Apropos konkurranser, 12. juni er det Nordisk mesterskap / NM i VÃ¥gÃ¥. 10. juli er det prøve-VM i Piadrehita, Spania og i slutten av august er det British Open i St. Andre i Frankrike. Jeg skal være med i alle disse konkurransene dersom det ikke skjer noe uforutsett. I tillegg er det 2 norgescupper, en pÃ¥ Voss i slutten av mÃ¥neden og en i Hemsedal i midten av august. Det skal bli spennende og lærerikt Ã¥ fly et slikt rÃ¥skinn som R10 i større internasjonale konkurranser. Det er bare spørs om det egentlig er noen fordel, siden “alle” nÃ¥ flyr R10 og de fleste som havner pÃ¥ topp 10 ogsÃ¥ flyr R10. 🙂

FULL HD on Vimeo

Foto: Ole Jonny Rønneberg (t.v.) og meg etter landing i mål under Monarca Open 2010

Ja, sÃ¥ er jeg tilbake i gamlelandet etter 3 heftige uker i Mexico. Hva var heftig? Mest den fantastiske flygingen over dette flyparadiset med kraftige termikkbobler som ofte var svære som fotballbaner og ga opp mot 10 m/s i løft, fantastisk natur og utfordrende omrÃ¥der Ã¥ fly over. Men ogsÃ¥ maten, vinen, folkene og hele den Mexicanske holdningen “manana, manana” som betyr noe slikt som at “vi gjør det i morgen i stedet for i dag”.
Monarca Open gikk over all forventning, siden jeg fikk 9. plass med en serieglider. Det var 143 deltakere i konkurransen. Jeg kom også inn som 2. beste nordmann, og det var totalt med 18 nordmenn. Jeg fikk også høyeste plassering av seriegliderne.
I konkurransen var det 5 nødskjermkast, en kollisjon (mid-air) og en ryggskade etter en krasj. Med tanke på at deltakerne samlet ca. 2000 flytimer under konkurransen synes jeg ikke dette er en ille statistikk. Litt mer utfordrende var det før konkurransen, da en polakk krasjet på en ås. Jeg var nærmest og bestemte meg for å lande ved han, siden han ble liggende på bakken. Han var hardt skadet og jeg fikk gitt førstehjelp og tilkalt ambulanse. Mer om det her.
En av de 20 dagene jeg husker spesielt godt, er da jeg og Egil Fonn fløy opp mot Toluca (ca. 50 km), og da vi kom opp pÃ¥ høylandet hadde vi plutselig bakkefart pÃ¥ 90 km/t, dvs. medvind pÃ¥ ca. 50 km/t. Men landing gikk likevel greit pga. Ã¥pent landskap og lite leside / turbulens. Her trodde lokalbefolkningen at Egil var en filmstjerne og pÃ¥ vegen ut av landsbyen mÃ¥tte vi stoppe flere steder for bli tatt bilde av, siden jungeltelegrafen hadde gÃ¥tt. I tillegg fikk vi 2 svære poser med ferske bakevarer fra det lokale bakeriet, siden det hadde ryktes at “filmstjernene” hadde spandert pizza pÃ¥ 10 unger. 🙂 Litt av et eventyr Ã¥ komme seg tilbake ogsÃ¥. Litt surrealistisk Ã¥ fly en fin distanse opp til høylandet for deretter Ã¥ bli spandert ekte Mexicansk middag pÃ¥ den mexicanske landsbygda, for sÃ¥ Ã¥ ta buss tilbake med mexicanske lovesongs pÃ¥ full guffe.

Etterhvert kommer det video. Noen av bildene kan du se her.

Video kommer etterhvert…

Nicholas Cage sier det ganske bra:

On YouTube

Sommeren 2009 oppsummert: Parawaiting, parawaiting og mer parawaiting. Etter Slovenia, hvor det ikke ble et gyldig Nordisk mesterskap og NM pga. torden og regn (men uoffisielle vinnere ble kÃ¥ret – Bjørn SkarpÃ¥s vant etterfulgt av Ronny Helgesen og Greg Babush fra USA), dro jeg, Eggi og Jostein til Greifenburg i Østerrike.

Denne perlen av et flysted ligger ved Dolomittene, like øst for Lienz. Her finnes det PG pensjonat, PG-taxier som kjører i skytteltrafikk til start og 2 pG butikkker. Her logget vi mange fine turer de 3 dagene vi var her, med den lengste turen på 53 km og 4 timer i luften. Skybas var på over 3000 meter hver dag.

Etter Greifenburg kjørte vi Autobahn nordover gjennom Tyskland og havnet på Løkken i Danmark. Her fløy jeg og Eggi 2 dager på det berømte kysthenget. En tysker som ikke forsto vikepliktsreglene foreslo at jeg måtte lese vikepliktsreglene bedre men etterpå innrømmet han at det var han som ikke hadde forstått vikepliktsreglene (alltid sving til høyre når du møter noen osv.). På kvelden la en sørpe full norske seg i teltet hans, noe som ikke kunne forbedret inntrykket hans av nordmenn. Nordmannen ble selvsagt kastet ut.

Etter Løkken kjørte vi opp til Vågå for å fly Vågå Open. Også her ble det mye parawaiting, og ingen gyldige Norgescup omganger, selv om jeg kom på 2. plass i Sportsklassen.  2 uker etter Vågå Open var det klart for Hemsedal Open. Her ble det nok en konkurranse med bare parawaiting pga. regn og vind. Ingen Norgescup omganger. Når man har parawaited så mye ila. en ferie blr man naturligvis litt lei, men det gir god trening til fremtidige parawait-mesterskap. Neste på programmet nå er Monarca Open 2010 i Mexico, som starter 24. januar. Gleder meg allerede.

De siste dagene har det regnet og tordnet i ett sett. Faktisk har alle dagene fom. søndag blitt kansellert. Søndag fikk vi ca. 1 time før omgangen ble kansellert pga. overutvikling og regn. Resten av dagene har gÃ¥tt med til grottebesøk, byshopping i hovedstaden Ljubljana og litt festlige aktiviteter pÃ¥ kveldene. Det var litt morsomt Ã¥ høre Josteins skildring av siste natten i teltet. Det var nemlig reneste diskoteket utenfor hotellrommet ifa. lyn som slo ned i nærheten. Metallyden er ikke til Ã¥ ta feil av. VÃ¥knet ca. 10 ganger pga. dette. Jostein var redd for at det kun ville være en gummiklump igjen av teltet hans, der han lÃ¥ i det fullt opplyste teltet hver gang lynet slo ned. Jo, jeg ville ikke vært høy i hatten jeg heller, siden teltet hans ligger pÃ¥ en liten høyde. Ellers fikk jeg gleden av Ã¥ skru sammen med 2 seilfly første dagen. De var sÃ¥ nærme at jeg kunne se stikkebevegelsene. De har jo litt større radius pÃ¥ skruingen, sÃ¥ vi ble “rundflydd”. Trude og islandske Hans og jeg var “gaggelen” pÃ¥ innsiden av seilflyene. 🙂

Omgang 4 så dårlig ut i begynnelsen, med overskyet og lite termikk. Det ble likevel satt en oppgave på 37 km østover mot Notodden. Mange i mål, og selv bombet jeg ut rett nedenfor start siden jeg fløy konservativt pga. influensa. Det er jo som alltid slik at dersom man lander før mål, håper man at de som kommer etter også lander. Ja, det høres kanskje litt usympatisk og komisk ut. Her kan du lese hva forskjellige usagn fra konkurransepiloter egentlig betyr.