Portugal PWC day 5 and 6

Yesterday a 93 km race to goal task was set, but soon it was apparent that the wind enroute to the first turnpoint was becoming dangerously strong. I landed in a 40 km/h wind. No scoring for this task.
Some pilots asked the meet director by radio if landing on the Chaves airfield was allowed. The first reply was negative but soon a special permit was given to land there.

Today no task was set because of lack of thermals (strong inversion layer). PWC dinner tonight. Hopefully we’ll have a final task tomorrow. Cheers!

Portugal PWC day 2 and 3

Task 2 Monday was a short 57 km race in the local area. The conditions were weak with low thermal tops, several inversion layers and broken thermals. Only 12 people in goal and winner was Luc Armant. Task 3 Tuesday was a different world. The racing conditions were epic and a 100 km race to goal task was set. Climbs up to 3000+ meters (with several pilots violating the altitude limit of 2950 meters. They got a 10 point punishment for each meter of airspace violation), climbs up to 5 m/s (average) and very tactical flying. I was in goal in top 10 today I think (good feeling). I actually landed ON the physical line (had to elevate my feet to get over the goal line). That’s a close call! 🙂

Portugal PWC day 1

Today we had a 89 km race to goal downwind from Montalegre, passed Chaves and to goal southeast of Montalegre. After a lot of parawaiting on takeoff, window open was set at 1430 and air start at 1545. Conditions were somewhat weak with several inversion layers. Max altitude today was approx. 1800-1900 m. A lot of pilots in goal today, 84 in all. Sometimes, flying slower is faster. I was in the lead together with 3 other pilots including Luc Armant for the first 60 km. Racing in conditions like we had today, it can pay off to step a little back in the lead pack and observe what’s going on. 18 km from goal I got stuck for 30 minutes ridge soaring together with Andre Rainsford. Only seconds separated the top 20 positions. Winner today was Aaron Durogati flying his Boomerang X. After a long retrieve, we came back to HQ at 2230. The scorekeepers were out for dinner but eventually all pilots got to deliver their GPS tracklogs. New day tomorrow with perhaps a more technical task.

2012 season: Update

It all started in Brazil in March, where I spent 2 weeks in Castelo, Espirito Santo for the PWC. The scenery from above is like being in a different world and racing over it is even more fantastic. We had 3 valid tasks featuring weak to normal conditions. See pictures and the World Cup event page. Overall winner was France’s Yann Martail, who also won the PWC Superfinal in Turkey in 2010. Experiencing Brazil in itself is fantastic. The flying, the camaradie, the Brazilian women, the food, the Caprinhas (and so forth)…

Next up was the Norwegian Cup, Round 1 in Hjartdal, Telemark in the end of April. We had 2 wonderful tasks above the beautiful Hjartdal / Seljord area of which the 2nd task (which I won) proved to be invalid because of too few pilots reaching minimum distance. Overall winner was Gunnar Sæbu.

Then came Norwegian Cup Round 2 in Hallingdal which saw 3 cancelled tasks because of bad weather.

Annecy, France also saw bad weather for the World Cup 12-19 May. We only got 1 valid task, an impressive 103 km race to goal in strong northernly wind and punching leeside thermals. I will never forget racing downwind, 30 meters over a cliff for 10 km with an armada of 100 gliders in formation. It was spectacular. The task was stopped after several pilots reported level 3 (dangerous) conditions. Interview with the Norwegian Team and a must see documentary from the competition. Overall winner was Alfredo Studer (Switzerland).

Norwegian Cup Round 3 was held in Hvittingfoss. We had 2 great tasks, the first one a zig-zag in the local area and the 2nd one a 67 km race to goal up valley to Veggli in Numedal. Overall winner was yours truly. It’s always a good feeling. I won a fly-fishing set and wonder if it was a hint… 😉

Norwegian Cup Round 4 was held in Vågå. A 49 km race to exit (in either direction) was set, with an added competition on top of that featuring open distance. This means that you could continue the flight after reaching goal in order to maximize open distance. Winner of the Norwegian Cup was Jan Richard Hansen and winner of the Open Distance competition was Gunnar Sæbu.

Next up is the Portugal World Cup in Montalegre. I will report soon, and more often.

In English

From 2006 until now I have written in Norwegian. Times change. I’m on the Norwegian World Paragliding Team and compete in Paragliding World Cups and such. It makes sense to switch to English as I suspect most visitors aren’t from Norway (and most Norwegians speak English pretty well anyhow). Yes, I understand why some Norwegians fear that we’ll eventually lose our language to English, or Scandish? But I’ll take my chances.
Also, I haven’t done a lot of blogging for the last 2 years because of this along with some other reasons.

I will continue keeping this place for posting about everything, but it will mostly be related to paragliding competitions and such.

2011 – oppdatering

Vinner av Norgescup 2011!
Etter en relativt intens sesong med 5 Norgescupper på forskjellige steder i Norge, Nordisk Mesterskap kombinert med NM i Portugal, og det amputerte VM i Spania, kan jeg se tilbake med blandede følelser. At jeg vant 3 Norgescupper, og også Norgescup 2011 sammenlagt var en opptur for meg. Hard satsing over de siste 2 årene har gitt resultater. Men helt ærlig hadde jeg ikke trodd det skulle så gå fort å få landslagsplass, og å vinne NC sesongen. Jeg tror det viktigste er å ha fokus, og å være sterk rundt det å ha fokus. Da lærer man mest, og variabler i omgivelsene (terreng, vind, skyer, sol, fugler, andre glidere, lukter, tegn på bakken osv) som det ellers er veldig mange av, lagrer seg i underbevisstheten slik at valgene man gjør blir mer eller mindre automatisk og samtidig korrekt. Det er derfor jeg har så sterk tro på å fly på intuisjon. Jeg har opplevd gang på gang at når man flyr på autopilot, flyr man best!
Ellers har mine tanker gått til de 2 pilotene, Francisco Vargas fra Argentina og Eitel von Muhlenbrock fra Chile, og deres pårørende etter deres fatale ulykker på dag 2 under VM. Da jeg landet i mål denne dagen hadde jeg en merkelig magefølelse… Senere da nyheten kom, hadde jeg allerede bestemt meg for å forlate VM. 2 dager senere ble VM stoppet, en avgjørelse jeg er enig i. En slik ulykkesstatistikk er helt uakseptabel. World Cup, på den andre siden, har ca. 25 ganger bedre statistikk. Det er merkelig at disse FAI kategori 1 konkurransene har så mye ulykker. Jeg vil i fremtiden være reservert mot å delta i slike konkurranser, om man ikke finner nye måter å konkurrere på, og/eller sikrere vinger. Vi flyr konkurranse fordi det er gøy, og i mine øyne den ultimate måten å spille 3-dimensjonal sjakk med naturen på. Vi er flygere, ikke stuntmenn fra 1920-tallet. Det blir interressant å se hva CIVL bestemmer seg mtp. økt sikkerhet for neste sesong.

Bildet er fra premieutdelingen etter Hemsedal Open i august.

10,5 måneder går fort

Jeg fikk et lite sjokk da jeg innså at bloggen min ikke har blitt oppdatert på nesten ett år. 10,5 måneder går utrolig fort. Nå som jeg har passert 30 (og vel så det) er det lett å innse at 10,5 måneder går mye fortere nå enn for eksempel da jeg var 20. 9 måneder i Sjøforsvaret (i Kystartilleriet) syntes å gå en god del tregere den gangen, enn de siste 10.5 månedene. Det finnes mange teorier om hvorfor det er slik (link til Psychology Today). Mye har skjedd, spesielt når det gjelder konkurranseflyging. Målet for 2010 var å komme inn på landslaget. Det klarte jeg, og med god margin. Jeg hadde ikke trodd jeg skulle toppe Norgesrankingen og ligge i topp 50 på Verdensrankingen så fort. Dersom man flyr stabilt og konsekvent over tid gir det resultater. I 2010 vant jeg en Norgescup (under Ekstremsportveko på Voss), kom på 11. plass i prøve-VM i Piedrahita, Spania og fikk topp 25 plasseringer i World Cup i Serra Da Estrela. Portugal og British Open i St Andre Les Alpes, Frankrike. Resultatet i World Cupen gjorde at jeg kvalifiserte meg til World Cup Superfinal som gikk av stabelen i Denizli, Tyrkia over 2 uker. Her var det intens racing med (mot?) 133 av verdens beste piloter som også hadde kvalifisert seg. Det var litt av en opplevelse og veldig lærerikt pga. det høye nivået. Her fikk jeg 29. plass som beste skandinav. Superfinalen tok på og da jeg kom hjem hadde jeg faktisk ikke behov for å fly på noen måneder..
Planen for denne sesongen er å delta på alle Norgescuppene, Nordisk Mesterskap som går i Serra Da Estrela, Portugal og selve hovedbegivenheten innen paragliding: Verdensmesterskapet. Vi blir 4 piloter fra det norske landslaget som deltar på VM i Piedrahita, Spania. Dette blir 2 krevende og intense uker i Juli, og jeg ser frem til det (på en litt nervøs måte). I tillegg blir det en World Cup, enten i Korea eller i Spania.
På vingefronten ser det ut til at det muligens blir en Ozone Mantra R11, som skal ha 10 km/t mer flyfart enn R10. DET er imponerende. 🙂 Jeg vil blogge oftere denne sesongen, spesielt fra VM i Piedrahita så følg med!

Sommersesong og Ozone Mantra R10

Nå har jeg fått flydd R10’en ca 20 timer. Det jeg kan si er at denne vingen er det råeste jeg har flydd noensinne. Den har utrolige klatreegenskaper og glidetall, spesielt på speed. Sammenlignet med moderne serievinger og åpen klasse (boom5, boom6, FR4, Edge…) drar R10 fra både på hastighet og stig. Jeg har sammenlignet flere ganger og det samme gjentar seg: Jeg havner foran og OVER de andre. Jeg skal ikke nekte for at det er gøy… 🙂 Tross i at den er en åpen klasse vinge føles den håndterbar, men det er ikke slik at jeg slipper bremsene i turbulent luft. Den må konstant flys aktivt. Jeg ville ikke flydd denne vingen hadde det ikke vært for at jeg har 150 timer ila. siste 15 måneder… Samtidig må jeg si at vingen er veldig solid, den klapper ikke så lett og på speed kutter den luften som et barberblad. I kraftig vårtermikk i Hallingdal/Hjartdal (over 4 m/s gjennomsnitt på 60 sekunder) har jeg bare hatt 3 små innklapper, ikke mer enn 30%. Men da har jeg også “tatt” innklappene før de har blitt vesentlig større. En ny opplevelse er måten glideren konverterer turbulens til stig, det gjør at glidetallet er merkbart bedre i turbulent luft, spesielt i motvind. Første gang jeg svingte fikk jeg en slags “flymaskinfølelse” mer enn “leketøyfølelse”. R10 er en flygende Ferrari. Det er enda litt for tidlig å gi en kjempedetaljert beskrivelse men kanskje den kommer når jeg får samlet flere timer i konkurranser i sommer. Apropos konkurranser, 12. juni er det Nordisk mesterskap / NM i Vågå. 10. juli er det prøve-VM i Piadrehita, Spania og i slutten av august er det British Open i St. Andre i Frankrike. Jeg skal være med i alle disse konkurransene dersom det ikke skjer noe uforutsett. I tillegg er det 2 norgescupper, en på Voss i slutten av måneden og en i Hemsedal i midten av august. Det skal bli spennende og lærerikt å fly et slikt råskinn som R10 i større internasjonale konkurranser. Det er bare spørs om det egentlig er noen fordel, siden “alle” nå flyr R10 og de fleste som havner på topp 10 også flyr R10. 🙂